6 spørsmål fordelt på 1 test i denne kategorien.
Nei, med vilje. Forskerne bak referansemodellen fant at forskjeller i tilknytning er et spørsmål om grad, ikke kategori: folk varierer kontinuerlig på angst og unngåelse, og å dele skårene inn i typer kaster bort informasjon. Rapporten din gir deg en posisjon på hver dimensjon. De kjente etikettene (trygg, opptatt, avvisende, fryktsom) vises bare som en lesehjelp for kombinasjonen, aldri som en dom over hva du er.
Ja. Utsagnene spør om hvordan du fungerer i intime og nære relasjoner generelt: tidligere og nåværende partnere, og de få menneskene som virkelig kjenner deg. Du trenger ikke en nåværende partner for å ha et tilknytningsmønster; det viser seg i hvordan du husker gamle forhold, hvordan du håndterer ny nærhet, og hvem du ringer når noe går i stykker. Å ta den mellom to forhold er faktisk et godt tidspunkt, fordi mønsteret er lettere å se uten at en bestemt person er knyttet til hvert svar.
De to dimensjonene denne testen måler kommer fra publisert tilknytningsforskning, nærmere bestemt modellen bak ECR-R av Fraley, Waller og Brennan (2000). De 24 utsagnene du svarer på er formulert av NOESIS selv: ingen leddtekst er hentet fra det opprinnelige spørreskjemaet, og originalens publiserte statistikk (reliabilitet, normer) gjelder ikke for disse leddene. Trenger du et validert instrument til forskning, bruk originalen på dens egne vilkår; vil du ha en strukturert og ærlig måte å se på ditt eget mønster på, er dette laget for nettopp det.
Nei. Kvadranten er et pedagogisk bilde av hvor de to skårene dine havner sammen, og navnene er forkortelser, ikke kliniske kategorier. Tilknytningsforskere, blant dem førsteforfatteren av ECR-R, argumenterer uttrykkelig mot å klassifisere mennesker ut fra disse skårene, og denne testen følger det standpunktet. Ingenting i rapporten din er en diagnose av deg eller forholdet ditt; hvis problemer i forholdet skaper reell lidelse, kan en par- eller individualterapeut lese det langt bedre enn noe spørreskjema.
Forskningstradisjonen ser tilknytning som stabil nok til at den er verdt å måle, og formbar nok til at den er verdt å jobbe med. Lange relasjoner med pålitelige mennesker, terapi og noen ganger bare det å sette navn på mønsteret flytter viseren, sakte. Det som endrer seg raskest er ikke refleksen, men hva du gjør to sekunder etter at den slår inn: den engstelige impulsen til å kreve bevis og den unnvikende impulsen til å trekke seg inn i stillhet blir begge valg når du ser dem komme.
Det er en av de beste måtene å bruke testen på. Mye friksjon i par rundt nærhet er to normale mønstre som kolliderer: den ene oppfatter avstand som fare og kommer nærmere, den andre oppfatter forfølgelse som press og trekker seg unna, og hvert steg bekrefter den andres frykt. To separate resultater legger den sløyfen på bordet i et nøytralt språk. Hver av dere svarer alene, så sammenligner dere: ikke for å avgjøre hvem som er problemet, men for å se hvilken sløyfe de to posisjonene deres forutsier.
