Er MBTI vitenskapelig?

Myers-Briggs Type Indicator er det mest brukte personlighetsinstrumentet i verden, og det instrumentet akademisk personlighetspsykologi tar minst på alvor. Begge forholdene fortjener en forklaring, fordi de populære versjonene av argumentene på begge sider er gale.

Hva kritikken faktisk viser

Dikotomiene er ikke dikotome. Dette er den sterkeste innvendingen, og den lar seg egentlig ikke bestride. MBTI plasserer deg som E eller I, T eller F. Hvis dette var reelle kategorier, ville skårene på hver dimensjon samle seg i to topper med et gap imellom. Det gjør de ikke. Fordelingene er unimodale: de fleste ligger nær midten, og typegrensen skjærer gjennom den tetteste delen av fordelingen.

Den praktiske konsekvensen er alvorlig. En person som ligger ett poeng på den ene eller andre siden av grensen, får en annen bokstav og en annen firebokstavstype, selv om forskjellen statistisk sett ikke kan skilles fra null. Dette er ikke statistisk hårkløveri; det er grunnen til at samme person med rette kan havne i to ulike typer.

Klassifiseringen ved test-retest er svak. Studier som tester på nytt etter noen uker, finner at en betydelig andel av respondentene, ofte oppgitt til mellom en tredjedel og halvparten, får minst én annen bokstav og dermed en annen type. For et instrument der hele resultatet er en stabil type, er dette et alvorlig problem. Legg merke til mekanismen: den følger direkte av dikotomiseringen. De underliggende kontinuerlige skårene er rimelig stabile; det er selve oppdelingen ved en grense som skaper ustabiliteten.

Den fjerde dimensjonen har svak støtte. Judging-Perceiving var Isabel Myers' tillegg til Jung, ikke en del av den opprinnelige teorien, og den har det svakeste empiriske grunnlaget av de fire.

Teorien er førempirisk. Jungs typeteori bygde på klinisk observasjon og introspeksjon på 1920-tallet. Den ble ikke utledet fra data og var ikke laget for å testes. Dette er ikke kritikk av Jung, som drev med noe annet; det er en beskrivelse av hva slags påstand det er.

Den prediktive validiteten er svak der den hevdes mest. MBTI markedsføres i stor grad for teamsammensetning og karriereveiledning. Evidensen for at type predikerer jobbprestasjon eller teameffektivitet er tynn, og instrumentets egen utgiver fraråder bruk ved seleksjon.

Hva kritikken ikke viser

Selve spørreskjemaet er ikke dårlig konstruert. De psykometriske egenskapene på leddnivå er respektable: den interne konsistensen for de fire skalaene er generelt akseptabel, og leddene ble utviklet med mer omhu enn den populære kritikken antyder.

Mer interessant er det at de underliggende kontinuerlige dimensjonene tydelig svarer til etablerte trekk. E-I samsvarer tett med ekstroversjon. T-F samsvarer i stor grad med medmenneskelighet. J-P samsvarer i stor grad med planmessighet. S-N samsvarer med åpenhet. Tre av de fire fanger opp reell varians som femfaktormodellen også fanger opp.

Målingen er altså ikke problemet. Problemet er hva som gjøres med den etterpå: kontinuerlige skårer deles opp i kategorier, kategoriene får navn, og navnene behandles som typer mennesker.

Hvorfor den fortsatt er populær

Den er behagelig. Hver av de seksten typene beskrives positivt, ingen type er dårlig å være, og beskrivelsene er skrevet så generelt at de fleste kjenner seg igjen: Barnum-effekten, som virker nøyaktig slik den er dokumentert.

Den gir også team et felles, ufarlig vokabular. Konsulenter rapporterer at dette er reelt nyttig i fasilitering, og det er ingen grunn til å tvile på dem. Det er en legitim bruk som ikke har noe å gjøre med om typene er reelle.

Den rimelige konklusjonen

Å ta MBTI er ikke skadelig, og det er ikke verdiløst å lese typebeskrivelsen din. Å bruke type som grunnlag for ansettelse, forfremmelse, teamplassering eller karrierevalg har ikke støtte i evidensen, og utgiveren er enig.

Hvis det du ønsker av et personlighetsinstrument er en måling du kan forsvare, er det i femfaktormodellen evidensen ligger: kontinuerlige skårer i stedet for typer, førti år med uavhengig replikasjon, publiserte normer og dokumentert målefeil. NOESIS publiserer Big Five-instrumenter i katalogen med kilder og begrensninger oppgitt, og det er den sammenligningen det er verdt å gjøre selv.