Big Five vs MBTI: hva som faktisk skiller dem

Sammenligninger av Big Five og MBTI ender som regel i en diskusjon om troverdighet. Da hopper man over det mer interessante faktum: på tre av fire dimensjoner måler de to instrumentene et tydelig overlappende område. Det som skiller dem, er hva som skjer med skårene etterpå.

Hvor de overlapper

Korrelasjonsstudier som kartlegger MBTI mot femfaktormodellen, finner betydelige sammenhenger:

• Ekstroversjon-introversjon samsvarer tett med ekstroversjon i Big Five.
• Sansning-intuisjon samsvarer i betydelig grad med åpenhet for erfaringer.
• Tenkning-følelse samsvarer i betydelig grad med medmenneskelighet.
• Vurdering-persepsjon samsvarer i betydelig grad med planmessighet.

Fire dimensjoner, fire samsvar. MBTI måler i praksis fire av de fem domenene med en annen formulering av leddene.

Hvor de skiller lag

Den manglende femte. MBTI har ingen dimensjon som tilsvarer nevrotisisme: emosjonell stabilitet, tendensen til angst, irritabilitet og nedstemthet. Dette er ingen forglemmelse; Myers og Briggs så på type som preferanse, og det finnes ingen foretrukket pol for nevrotisisme.

Utelatelsen har betydning fordi nevrotisisme er den mest konsistente enkeltprediktoren i hele personlighetslitteraturen for psykisk helse, tilfredshet i parforhold, jobbtilfredshet og fysisk helse. Et instrument som utelater den, er tause om det trekket som har flest dokumenterte konsekvenser.

Kategorier kontra dimensjoner. Big Five rapporterer fem kontinuerlige skårer, hver uttrykt som en posisjon i en fordeling med et oppgitt feilområde. MBTI rapporterer én av seksten typer.

Å kategorisere en kontinuerlig variabel ved en grenseverdi forkaster informasjon og skaper ustabilitet. To personer som skårer 49 og 51 på samme skala, kan ikke skilles fra hverandre; typesystemet gir dem motsatte bokstaver og ulike identiteter på fire bokstaver. Dette er mekanismen bak MBTIs godt dokumenterte problem med klassifisering ved retest: de kontinuerlige skårene er rimelig stabile, og det er kategoriseringen som flytter seg.

Evidensgrunnlag. Femfaktormodellen ble utledet empirisk, gjennom leksikalske studier og faktoranalyse på tvers av mange språk, og har blitt uavhengig replisert i fire tiår. Jungs typologi ble utledet fra klinisk observasjon og ble ikke bygget på data. Begge kan fange opp noe reelt; bare den ene er testet slik spørsmålet krever.

Hva hver av dem egner seg til

MBTIs reelle styrke er som et fasiliteringsverktøy. Den gir et team et felles, ufarlig vokabular for forskjeller i arbeidsstil, og ingen type er en dårlig type å være. Fasilitatorer finner dette nyttig, og den nytten er reell uansett om typene er naturlige kategorier eller ikke.

Big Fives styrke er måling. Hvis du vil ha en skår du kan sammenligne med et normutvalg, der du kan oppgi feilmarginen og slå opp sammenhengen med utfall, er det dette femfaktormodellen gir deg.

Bruksområdene som skaper problemer, er de som låner MBTIs tilgjengelighet og deretter behandler resultatet som måling: ansettelse, forfremmelse, teamsammensetning, karrierevalg. Utgiveren fraråder nettopp disse, og evidensen støtter utgiveren.

Hvis du vil se forskjellen direkte

Sammenligningen blir konkret når du tar et Big Five-instrument og ser på hva rapporten gir deg: fem kontinuerlige skårer i stedet for en merkelapp, en oppgitt referansepopulasjon og en eksplisitt redegjørelse for hvor mye tallet kan avvike. Big Five-testene i katalogen oppgir hvilket publisert instrument de bygger på, forfatterne og årstallet: informasjonen som lar deg kontrollere alt dette selv.